Du er 12 år og du blir kalt "hore" for første gang, og det forventes at du ler av det. Du er 14 år og maset om å drikke, røyke, ha sex og feste presser på. Du er 16 år og det viktigste på jord er å se bra ut og å poengtere hva du gjorde i helgen og med hvem. Du er 18 år og du må få billappen på dagen, og ha en sikker plan på hvilket universitet du skal søke på. Du blir 20 år og nå skal du være godt i gang med en bachelorgrad samtidig som du skal ha en grei jobb og bo for deg selv.
Du har alle disse kravene som blir pushet på fra alle kanter hver eneste dag, men hva med å leve? Hva med og ta seg tid til å bare være, hvorfor er ikke det greit? Du får høre ting som trykker deg ned, og du får andres tanker om hva du skal oppnå - men hva vil DU egentlig gjøre? Hvordan er det mulig å pleie seg selv oppi alt dette?
14 år og usikker - Okei, der var vi alle. 18 år og usikker - det blir bedre. Men, hva gjør du da? Når du sitter der som voksen og fortsatt føler på usikkerheten hver eneste dag? Er det da lov å miste alt håp, og er det da greit å si at det faktisk ikke går over? Har det virkelig blitt til at uansett hvilken epoke man er i i livet så skal man føle på usikkerhet på grunnlag av andres tanker? Ja, ja det begynner jeg faktisk å tro...
